+ Elsker barn! Når barn kommer for å hilse på, gjør jeg meg så liten og snill som jeg bare kan. Jeg har alltid gjort dette.

+/÷ Elsker alle! Mor synes det er litt slitsomt, for de fleste vi møter på veien synes jeg ser skummel ut.... (hæ?)

÷ Jeg er ei tispe - på alle måter! Jeg skal i utgangspunktet sette alle andre hunder på plass, og er den andre hunden veldig underdanig, så hersjer vi litt ekstra... Det er mye lyd og mye tenner (men jeg har aldri bitt/skadet en annen hund), så mor sier de fleste blir skeptiske når jeg holder på sånn. Det ser mye værre ut en det er! Men hvis den andre hunden tar igjen med meg, er jeg ikke dummere enn at jeg gir meg med en gang - og da vet jeg at jeg bør smiske smiske smiske... Uansett, når jeg har fått tid på meg til å bli kjent med den andre hunden, så kan vi godt leke og løpe og ha det morsomt!

÷ Draaaar i båndet! (Jamen, det går ikke FORT nok skjønner du vel!)

÷ Er fryktelig redd for smell (raketter, skudd, eksospotter...).herregud, da dør jeg på meg!

+ Kosegris! Og jeg finner meg i alt - kloklipping, tannbørsting, bandasjering, bading osv osv (selv om det er langt i fra det morsomste jeg vet! Men det er godt å bli stelt med da...)

÷ Frysepinn - MÅ ligge under dyna. Og da er det så godt å legge seg heeeelt ut, sånn at jeg tar halve sengen, og mor må nøye seg med 5 cm på kanten.

+ Bare ligger å sover når jeg er alene hjemme. Tusler litt rundt og sover litt her og der. Gjeeeeesp... egentlig er det kjempekjedlig å være alene, men jeg koser meg med griseøre eller margben!

 Dagbok

30. Januar 2008

Farvel min elskede, elskede venn.
 

Tilgi meg...

Tilgi meg for at jeg ikke fant en annen utvei for deg.
Hvordan vet man at man har gjort rett? Hvordan kan jeg vite det? Har du det bra nå jenta mi? Slipper du å være redd der du er? Hva var det som gjorde deg så engstelig? Hadde jeg bare kunnet hjulpet deg med noe! Jeg finner i alle fall i dag en slags trøst i at jeg virkelig gjorde alt jeg kunne for å gi deg ett bra liv. Jeg var så uendelig glad i deg, og jeg savner deg så mye at jeg ikke får puste... De siste dagene vi fikk sammen ble veldig fine, selv om det var en forferdelig følelse å vite at nå er det slutt. Vi koste oss i skogen, to dager på rad, i flere timer hvor du fikk gjøre akkurat det du hadde lyst til - alle de tingene du elsket å gjøre... Da onsdagen kom tok vi bare en kortere luftetur i skogen. Jeg var helt kvalm... Kunne ikke fatte at dette skulle bli siste turen våres. Du var så glad og fornøyd - ante ingen ting. Da vi kom hjem fikk du en grillet kylling, som du spiste mens vi lå i sofaen. Etterpå sovnet du, mett og tilfreds, på fanget mitt. Og sånn satt vi...i flere timer - helt til telefonen ringte og vetrinæren stod utenfor. Morten gikk ut og snakket med han og kom tilbake med en beroligende sprøyte. Tanken var å sette den selv på deg mens du slappet av på fanget mitt. Men du skjønte fort at nå var det noe på fare. Ikke det at jeg tror du skjønte HVA som skulle skje, men du skjønte at NOE skulle skje - du var jo så var for sånt... Det var helt grusomt å holde deg mens Morten satte sprøyten i låret ditt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg rolig, for din skyld.. det var helt forferdelig. Og værre ble det da du ikke ville legge deg ned, men kjempet i mot det som skjedde i kroppen din. Til slutt kom vetrinæren, og sa at nå var tiden kommet. Du prøvde å gjemme deg under stuebordet, men jeg måtte hente deg frem - å stakkars, stakkars deg!! Jeg la deg i sengen din, satt foran og klappet deg på hodet, Morten satt ved siden av deg - dyrlegen satt den siste sprøyten i bakbenet ditt - jeg tror ikke du enset at han var der.. Det tok bare noen få sekunder så var du borte... Jeg skjønte det ikke en gang.. "Er hun borte? ER HUN BORTE?!!" Å vip, hvis du bare visste hvor vondt dette var for meg! Tilgi meg! Tilgi meg!! De nydelige brune øynene dine.. alt livet var slukket.. borte for alltid...  Jeg måtte gå ut mens de la deg i plastsekken...  Seks år fikk vi sammen. Så tomt det er når du er borte! Jeg kan enda kjenne følelsen av den myke pelsen din, å legge hodet inntil deg og kjenne varmen fra deg. Du var så god Vip. Så snill og god mot ungene, jeg vet du var veldig glad i de.. Men hvorfor ble du så redd fremmede? Hva var det som skremte deg når vi gikk tur? Hva var det som sakte men sikkert forandret deg? Selv om jeg aldri har vært redd for at du skulle gjøre oss noe, kunne vi ikke lenger ta sjansen på at du aldri skulle gjøre noe mot andre - i frykt og angst.. Jeg vet at du ikke ville skade noen, men jeg så hvor usikker og redd du kunne være, tenk om du en dag ble så redd at du følte du måtte forsvare deg? Men hvordan vet jeg at jeg gjort det rette..... Noen fortalte meg at etter døden venter noe annet - noe bedre. Jeg har prøvd å forestille meg at du er 'ingenting' - alle sier "nå merker hun ikke mer" eller "hun merker jo ingenting nå..." - men jeg klarer bare ikke å forestille meg INGENTING! Derfor håper jeg du nå er på "den andre siden", at angsten din og alt det du var redd for er borte - at du kan leke og kose deg uten å være redd.. og at du tilgir meg for at du måtte forlate oss så altfor, altfor tidlig. Du stolte på meg. Og så gjorde jeg dette mot deg! Hvordan kunne jeg gjøre det? Jeg skal love deg èn ting i alle fall - det tok forferdelig lang tid å ta denne avgjørelsen. Jeg har grått nesten hver dag i over ett halvt år - og lurt på hvordan, hvorfor, når.. aldri.. men nå er det altså gjort. Du er borte. Jeg har gjort det. Tilgi meg....

_________________________________

Min "CV":

• Klikker-kurs (Ulvehiet)

• Valpeutviklingskurs (Torleif Lundqvist hundekurs)

• Grunnkurs (Torleif Lundqvist hundekurs)

• Videre hverdagstrening (Torleif Lundqvist hundekurs)

• Språk-og passeringstrening (Torleif Lundqvist hundekurs)

Våren 2005 skal vi på søkskurs, også hos Lundqvist.

Og vi bruker fôr fra Vom og Hundemat!

 Dette er kult:

• Å bade/svømme!

• Å henge i trær!

• Å leke med "flirt-ball"

• Å rive i filler skumgummi!

• Å sove i sengen til Villemo!

• Å overfalle alle som kommer på besøk!

• Å rulle steiner med nesen!

• Å bli kost med (og jeg slutter ikke å mase før du gjør det!)

• Å sitte ved siden av Villemo når hun spiser. (Hun deler alltid med meg hun!)